Japanese Maple

Med fare for å virke sentimental, og tom for nye ting å skrive. Her kommer et dikt av Clive James, sakset fra "The New Yorker":

Your death, near now, is of an easy sort.So slow a fading out brings no real pain.Breath growing shortIs just uncomfortable. You feel the drainOf energy, but thought and sight remain:
Enhanced, in fact. When did you ever seeSo much sweet beauty as when fine rain fallsOn that small treeAnd saturates your brick back garden walls,So many Amber Rooms and mirror halls?
Ever more lavish as the dusk descendsThis glistening illuminates the air.It never ends.Whenever the rain comes it will be there,Beyond my time, but now I take my share.
My daughter’s choice, the maple tree is new.Come autumn and its leaves will turn to flame.What I must doIs live to see that. That will end the gameFor me, though life continues all the same:
Filling the double doors to bathe my eyes,A final flood of colors will live onAs my mind dies,Burned by my vision of a world that shoneSo brightly at the last, and then was gone.

Hva skjer'a?

Lite nytt, noe som gjenspeiles i oppdateringsfrekvensen på disse sidene. Har ikke skrevet noe siden 22. juli, fant jeg ut. Det som har skjedd, er at jeg hver 2. uke siden 7. juli - og fortsatt, har fått cellegift + Avastin. Innimellom har jeg vært hos fastlegen, og jeg har tatt nye MR- og CT-bilder. Mao. mitt liv består fortsatt av regelmessige og hyppige lege- og sykehusbesøk. Etter åtte måneder er jeg nå på fornavn med de fleste av de jeg treffer på Senter For Kreftbehandling på sykehuset.

De siste MR-bildene viser at svulsten fortsetter å krympe foran, men sitter minst like godt fast bak. Legen er fornøyd og sier at dette tyder på at behandlingen virker. Mer cellegift i vente, hurra! Innrømmer gjerne at dette er slitsomt. Bivirkningene er mer og mer uttalte, og varer lenger. Går ut over matlysten gjør det også. Får "mat" på blå resept nå. Næringsdrikk med mye kalorier - som skal være tilskudd til vanlig mat for oss som spiser for lite. Som jeg pleide å si om medisin til barn før i tiden: Hvorfor kan de ikke lage noe som smaker godt? Dette smaker ikke godt!

Næringsdrikk finnes i mange "smaker"; f.eks. jordbær, vanilje, kaffe. Hittil har jeg prøvd jordbær og kaffe, og jeg har aldri før smakt noe som ligger lengre unna jordbær enn den såkalte jordbærsmaken her. Men jeg har funnet en løsning som riktignok ikke er helt forenlig med diabetes2, men det må jeg bare se stort på; jeg rører greia ut i sjokolademelk. Så smaker det i hvert fall dét.

Siden fremtiden er noe usikker, spurte jeg kreftlegen hva hun mente om at jeg vurderer å kjøpe ny bil. Underforstått: Vil jeg rekke å få noe særlig glede av den? Og hun svarte "kjør i vei". De som kjenner meg, vil med mye rett hevde at den bilen jeg har nå, er altfor ny til å byttes ut. Jeg er helt enig, men den er kommet i helt ny utgave i 2014. Og selv om akkurat dét gjør at "gamle" modeller taper seg ytterligere i verdi, er den fortsatt så ny at den er verdt noe. Bl.a. fordi det fortsatt er 1,5 år igjen av nybilgarantien. Det er ikke helt usannsynlig at jeg snart kommer kjørende i en bil som nesten kan kjøre seg selv. Sånn er teknikken i bilene blitt; de holder seg inne i veibanen hvis du sovner (!), de lukeparkerer seg selv mens du sitter bak rattet med armene i kors, de blender ned fjernlysene automatisk i møte med andre biler etc, etc. Hvor skal det ende? Ikke vet jeg, men denne lille kronikk ender her.

Kinesisk hamster

Hva har en kinesisk hamster i en kreftblogg å gjøre? Jeg er i gang med cellegift igjen, denne gangen kombinert med Avastin. Avastin er et antistoff produsert ved hjelp av DNA-teknologi i ovarieceller fra kinesisk hamster (Felleskatalogen). Intet mindre, du - kinesisk hamster må det være.

Kinesisk hamster

Avastin skal hindre at kreftsvulsten lager nye blodårer, og dermed forhindre fortsatt vekst. Slå det opp hvis det er interessant.

Den oppvakte leser vil nå kunne gjette at det ikke blir noen operasjon, mao. at målet om kurerende behandling er gitt opp. Radiumhospitalet har gitt foreløpig muntlig beskjed til sykehuset her om at denne svulsten ikke kan opereres. Detaljene har vi ikke fått ennå, men de er heller ikke så vesentlige lenger. Målet nå er å holde kreften i sjakk, og å lage et best mulig liv med kreft - i stedet for uten.

Tidenes nedtur, kan man si. Det er plutselig blitt mye mer sannsynlig at jeg dør av denne kreften enn av noe annet, og at jeg vil dø "før tiden". På den annen side; utfallet av den skisserte operasjonen var usikkert med tanke på livskvalitet etterpå. Jeg kan leve "mange" år ennå uten operasjon, med relativt bra livskvalitet. Smertene har vi kontroll på  - de kan jeg leve med slik det er nå. Jeg kan kjøre bil (et godt stykke), og jeg kan spille golf (i hvert fall 9 hull). Allmenntilstanden er mange ganger bedre enn for noen få måneder siden. Urinretensjonen er det største problemet. Selv om jeg ordner det på "den nest beste måten" som noen uttrykker det, er det nå et mål å finne ut mer konkret hva dette skyldes, og om det kan gjøres noe med det, f.eks. kirurgisk.

Cellegiftkurer kommer til å bli rutine fremover. Med CT-skanninger innimellom for å kontrollere virkning og utvikling. Slitsomt, og ikke akkurat stimulerende for matlysten. Men skitt au. Disse greiene må jeg bare ta som de kommer. Med litt mer motivasjon kanskje jeg reiser til Portugal igjen i løpet av høsten. Har problemer med å rive meg løs fra den tryggheten som nærhet til norsk sykehus og legevakt representerer.

Bob Dylan

er fortsatt en særing. Han spilte og sang i en og en halv time på Odderøya i Kristiansand uten å si et eneste ord mellom sangene - ikke til publikum og ikke til bandmedlemmene. Og ikke nok med det; Jeg kjente ikke igjen en eneste sang ut fra musikken/melodien.

Bob Dylan 2014

Det var da jeg kjente igjen tekstlinjene, jeg forsto at han faktisk spilte et par av de skikkelig gamle fra 60-åra. Han forandrer på musikkarrangementene hele tida. Å høre på plate, og så å høre samme sang på konsert, er to vidt forskjellige opplevelser. Men samma det. Nå har jeg også sett Bob Dylan live, og det var verdt penga. Musikken er veldig annerledes i forhold til det han fremførte på 60-tallet, men det gjør ikke noe. For dette svingte det av. For oss oldtimere er det spesielt å se publikum danse swing til Bob Dylans musikk.

Bob Dylan 1960

Kan tenke meg at puristene spydde, hvis de i det hele tatt var der. I 1965 ble han pepet ut for å ha byttet ut den akustiske gitaren med en elektrisk. De folka skulle ha hørt ham nå. Noen spydde i hvert fall, men det kan ha vært av andre grunner. Her var det nemlig mange ungdommer på festival, åpenbart uten noe forhold til artisten på scenen. Mannen er nå 73 år, og reiste videre til Sverige på sin "Never Ending Tour" - som begynte i 1988.

Så var det Adam og Paradis - igjen

Jeg har brukt floskelen om Adam i Paradis tidligere i denne prosessen. Gode nyheter og opplevelser skal liksom hele tiden balanseres av dårlige. Så også denne gangen. Kanskje ikke spesielt dårlige, men dårligere enn det jeg hadde håpet etter CT-bildene. CT-bildene var jo fine; de viste at det ikke var metastaser (spredning), og at tumoren hadde krympet. MR-bildene viste mer nøyaktig at svulsten har krympet, men bare foran. Den har trukket seg litt tilbake fra blæreområdet, men har ikke krympet der den sitter fast, nemlig i korsbenet.

Det betyr at en eventuell operasjon ikke bare kan skrape vekk svulsten og bløtvev rundt, men må også ta med seg korsbenet. Og tar du korsbenet, så forsvinner også halebenet, for de henger sammen nederst i ryggsøylen. Da er vi inne i en stooor operasjon - for ikke å snakke om virkningene etterpå. Alternativet til operasjon er jo sånn at det er uaktuelt å overveie hvorvidt jeg skal opereres eller ikke. Spørsmålet er mer om kirurgene vil gå løs på dette.

Når dette skrives, har Radiumhospitalet ennå ikke uttalt seg om operasjonen. De har antagelig ikke sett bildene ennå. De lokale spesialistene virker likevel nokså sikre på at det blir operasjon, siden prognosen er god, og da om to-tre uker.  Derfor kjører vi igang med ny cellegiftkur på mandag, for å gjøre noe mens vi venter, som de sier. Erfaringene fra forrige cellegiftkur er ikke dårligere enn at jeg ikke har noen spesiell mening om det. Må vel avstå fra å spise is, og å drikke kalde drikker de første dagene.Kvalm kommer jeg vel også til å bli, men skitt au.

Gode nyheter - endelig

CT-bildene var fine, sa overlegen på kreftavdelingen i dag. Med det mente hun at svulsten har krympet, og det er ikke dukket opp "noe nytt". Hun hadde tenkt å "henvise meg til Oslo", dvs. bestille operasjon ved Radiumhospitalet, uten å vente på MR-bildene. Men så fikk vi fremskyndet MR-undersøkelsen til i dag, så da blir det vel en vurdering av det resultatet før jeg blir henvist videre. Uansett så er dette de beste nyhetene jeg har fått det siste året. Innrømmer at jeg ble litt emosjonell etter å ha tenkt over dette litt. Får bare håpe at dette nå varer, og at fortsettelsen går fort . I så fall blir det en Oslo-tur i løpet av sommeren, og forhåpentlig en Portugal-tur litt senere, hvor jeg slipper å dra på for mange medisinske hjelpemidler, jf tidligere info på denne bloggen.

For de som ikke har vært med på en MR-undersøkelse, kan jeg fortelle at den - sett fra pasientens side - ikke er så ulik CT-undersøkelsen, men den tar lenger tid og bråker infernalsk. Teknologisk er visst dette to vidt forskjellige ting. Spesielt interesserte finner mer om dette her. MR-maskinen tar også mye mer detaljerte bilder. Også her ligger pasienten på en benk som blir kjørt inn i et nokså smalt rør.

Ikke noe for folk med klaustrofobi, dette, men de moderne maskinene er åpne i begge ender, så den innestengte følelsen er ikke påtrengende. Pasienten får hodetelefoner på ørene, dels for å kunne kommunisere med maskinoperatøren, dels for å dempe støyen fra maskinen. Jeg fikk dessuten høre "beroligende" musikk - som ikke i det hele tatt kunne overdøve bråket fra maskinen. Når MR-maskinen tar sine bilder, banker og knatrer det som om det sitter hundre hakkespett på utsiden og hakker på veggen. Dagens MR tok tre kvartér. Min personlige rekord er fire timer! Men det var forrige generasjons maskin. Tiden det tar, avhenger selvsagt også av hvor mye av kroppen som skal avbildes. Så mye for denne gang.

Pust inn, hold pusten

Det er det CT-maskinen sier før den skal ta bilder - eller scanne som det heter i den sammenhengen. I dag har jeg sittet på et venteværelse og drukket 1,5 liter kontrastvæske. I tillegg har jeg fått kontrastmiddel gjennom blodåra i albuen. Deretter ble jeg kjørt litt frem og tilbake i CT-maskinen i ca fem minutter for å ta bilder av lunger, mage og bekken. Spenningen knytter seg nå til hva bildene viser. Har all cellegift og strålebehandling virket slik vi håper? Får antagelig vite resultatet om en uke.

All denne kontrastvæsken gjør jo sitt for urinproduksjonen, i tillegg til at den iflg radiologen skal gi en falsk følelse av vannlatingstrang. Falsk? Nei den var ekte, gitt. Det var bare å forte seg hjem og få tømt seg. Og det å tømme seg er et eventyr i seg selv for tiden. Jeg har tidligere fortalt om hvordan det er å gå med kateter. Det har jeg nå sluttet med, og skal gi en liten forelesning om hvordan jeg ordner den greia nå.

Selvkateterisering! Høres ikke ordet ganske fælt ut, og så vanskelig å uttale! Så kan man jo dvele litt ved det, og se for seg prosedyren. Ganske motbydelig, ikke sant? Er nå dette noe å skrive om? Det er jo å fortelle verden (dvs. de sju-åtte som gidder å lese dette her) nokså intime detaljer om hva jeg holder på med. Nå bryr ikke det meg i det hele tatt lenger. Jeg har kreft, og den har stengt av urinstrømmen. Jeg må bare finne beste løsning på det problemet, så lenge det varer. Har jo fortsatt håp om at ting skal vende tilbake til mer eller mindre normale tilstander etter hvert.

Det er en sperre hos de fleste av oss mot å påføre seg selv smerte. (At noen faktisk liker det, er en helt annen sak, jf. den australske pensjonisten som dukket opp på legevakten med en gaffel i urinrøret for noen måneder siden). Derfor styrer vi unna så langt vi kan. Det har også jeg gjort - til nå. Urologen har gjentatte ganger forsøkt å animere meg til å begynne med dette. Som han sier: Med selvkateterisering har du tatt tilbake kontrollen, og slipper å gå rundt med et permanent kateter hengende. Jaaamen, sier jeg, gjør det ikke vondt, da? Nei. Det kan være litt ubehagelig i begynnelsen, men vondt skal det ikke gjøre.

Dette har jeg tvilt på i fem måneder, men så ble det liksom nok er nok etter å ha byttet kateter for 10. gang, og hatt omtrent like mange urinveisinfeksjoner. Selv om jeg oppdaget at det går an å spille golf med et kateter i kroppen, så er tilværelsen selvsagt lettere uten. Jeg møtte derfor opp på urologisk poliklinikk pissenervøs - for å si det sånn. Der traff jeg en hyggelig og erfaren uroterapeut som - etter litt motiverende informasjon - viste meg fremgangsmåten. Den er i grunnen såre enkel, og sier seg jo selv. Poenget er å bli trygg på teknikken, og finne en katetertype som passer/er lett å bruke.Kort fortalt så har jeg da tatt tilbake kontrollen, og det har fungert utmerket i snart tre uker nå.

 P.S. The Rolling Stones har vært i Oslo og holdt konsert til terningkast 5. Ikke verst av de gamle herrer. Sjekk "Keef" - konsentrert - i grilldress, og Mick Jagger leverer som alltid. Tydelig hvem som bærer alderen best her.