Det lysnet i skogen,

"da ilte jeg frem" heter det i diktet til Jørgen Moe. Jeg iler vel ikke akkurat frem, men jeg har nå sett noe av lyset i skogen. Er tilbake fra Haukeland sykehus hvor jeg har fått gjort den før omtalte PET/CT-scan. Ved spredning av kreftceller til lymfesystemet, vil det radioaktive materialet i kroppen lyse som et flipperspill; men hos meg lyste det bare ett sted: i svulsten i bekkenet. Og det betyr at det ikke finnes spredning. Vanlige MR- og CT-bilder vil ikke kunne avsløre kreftceller i f.eks. lymfesystemet. Det er det bare PET som kan. Hadde det vært kreftceller i lymfesystemet (eller andre steder), ville det ha vært fåfengt med operasjon. Kreften ville bare ha dukket opp et annet sted etter en stund.

Kirurgen mente at en så ung og sprek mann (i denne sammenheng regnes jeg som ung, gitt) absolutt burde ta sjansen på å få bort alt - ved en temmelig radikal operasjon. Alt i bekkenet må bort: Korsbenet, de to nederste ryggvirvlene, urinblære og prostata. I tillegg tar de en av magemusklene og plasserer der korsbenet har vært, for å gjenopprette noe stabilitet - og legger inn et nett foran for å holde ting på plass i  buken. Så lager de urostomi - sånn at jeg da vil ha stomi på begge sider. Det er faktisk det minste problemet. Blæra er allerede så affisert av dette, at en stomi vil være en klar forbedring.

Dette er svære greier! Operasjonen kommer til å ta hele dagen, og det er tre forskjellige kirurgispesialiteter i sving; gastro, ortpedisk og plastisk. Det er ett lite usikkerhetsmoment ennå, og det er hvor høyt oppe i bekkenet strekker denne svulsten seg? Ut fra de bildene som foreligger i dag, ser alt "bra" ut. Hvis kirurgene finner ut at svulsten er vokst inn også i virvler høyere opp, opererer de ikke fordi følgeskadene blir for store. Derfor skal det tas nye MR-bilder når operasjonstidspunktet nærmer seg.

Og fremtidsutsiktene? Ganske lyse, mener kirurgen - i hvert fall i forhold til alternativet. De fire første ukene vil bli vonde og vanskelige, men så kan jeg begynne å lære å gå igjen uten hjelpemidler. Etter hvert skal jeg kunne få tilbake noe som kan ligne på en normal gangfunksjon. Må kanskje legge om golfsvingen, men den vil aldri bli perfekt likevel - så det skal gå fint.

Skal jeg så gjøre dette, da? Alternativet er ganske dunkelt, sier kirurgen. Cellegift virker bare såå lenge. Så er svulsten blitt immun, og vi må prøve ny cellegift. Så slutter svulten å reagere også på den, og sånn holder det på til alt er oppbrukt - og svulsten begynner å vokse igjen.

Nå er det i alle fall tilbake til hverdag og cellegiftbehandling for meg. Så skal Haukeland og Radiumhospitalet snakke sammen, og kanskje begynne å planlegge operasjon til vinteren/våren. Og jeg ser det vel sånn nå, at denne operasjonen er ganske aktuell.

Nye utsikter og muligheter - eller?

Da Radiumhospitalet sa nei til operasjon, ba vi kreftlegen i Kristiansand sjekke med Haukeland sykehus om de ville gi en "second opinion". Jeg har alltid antatt at Radiumhospitalet er sykehuset med størst kompetanse på kreftbehandling i dette landet. Jeg ventet derfor ikke noe annet svar fra Bergen enn det jeg hadde fått fra Oslo.

Surprise surprise! Haukeland sykehus "vil ikke avslå et ønske om operasjon", som de uttrykte det. Gjett om jeg ble forvirra. Hva er det Haukeland har sett som ikke Radiumhospitalet har vurdert? Det vet jeg fortsatt ikke. Men jeg vet at Haukeland har tilbudt Radiumhospitalet å "overta" hvis de vil  - en slags "third opinion" i så fall. Radiumhospitalet har antagelig stått ved sin første vurdering, eventuelt gitt sin tillatelse til at Haukeland følger opp, for Haukeland har nå innkalt pasienten til PET/CT-undersøkelse.

Og hva er så dét for slags undersøkelse? Positron Emission Tomography - som er det lange navnet, lager datafremstilte bilder av kjemiske forandringer i kroppsvev. For å konstruere slike forandringer, brukes et radioaktivt sporstoff, nærmere bestemt radioaktivt merket druesukker. Dette fordi kreft fører til økt opptak av (drue)sukker i det syke vev. Denne undersøkelsen gjøres for å utelukke at det er kreft andre steder i kroppen. Det er liksom ingen vits i en stor operasjon i bekkenet hvis det også er kreft andre steder.

Maskinen ser ut som en MR- eller CT-maskin; en maskin med en rund åpning som pasienten kjøres frem og tilbake i etter å ha blitt injisert med det radioaktive sporstoffet. Undersøkelsen tar 3-4 timer fra begynnelse til slutt. Her er et par eksempler på PET-bilder:

             

             


Høyre bilde viser hhv vanlig CT-bilde, vanlig PET-bilde og det kombinerte PET/CT-bildet.

Og hva så hvis PET'en ikke viser noen spredning? Bærer det da rett opp på operasjonsbordet? Åneigitt. Jeg skal snakke med kirurgen etter undersøkelsen, om hvordan livet vil bli etter en eventuell operasjon. Å forlenge livet med noen år, er ikke aktuelt hvis de årene skal tilbringes med rullestol og/eller krykker. Selv om dagens situasjon fører med seg en del ubehag, så kan jeg da tross alt spille golf og kjøre en vanlig bil. Kommer tilbake med oppdatering etter undersøkelsen og samtalen.

Ut av comfort-sonen

Min hyggelige kreftspesialist innvilget en 14 dagers pause fra cellegiftbehandlingen så jeg kunne reise til Bergen uten å måtte bekymre meg for overraskende bivirkninger. Vi er en del gamle studiekamerater fra 70-tallet som prøver å samles en gang i året, med drikking og spising og høy sigarføring. Har besøkt flere av Europas storbyer de siste årene; I år altså Bergen - der to av gutta bor.

Etter 10 måneder med forskjellige rutiner og meldinger om hva jeg skal og ikke skal gjøre, og når jeg skal gjøre det, var det med en viss engstelse jeg nå skulle ut og greie meg selv igjen. En del bekymringer gjør man seg, jo; hva om jeg begynner å blø neseblod (ikke uvanlig bivirkning) mens jeg sitter på flyet? Eller plutselig får eksplosiv diaré? Hvis jeg hadde trodd det siste kunne være aktuelt, hadde jeg aldri reist. Derfor var det så befriende med de to ekstra friukene. Klarte til og med å spise meg opp et par kilo.

Oppholdet i Bergen var for meg dette årets høydepunkt - definitivt. Jeg har ikke beveget meg langt fra heimen mens behandlingen har pågått. Det var derfor fint å få bekreftet at det går an å reise selv om en må ta noen hensyn, og ha med seg rikelig med hjelpemidler.

Og så var det jævlig morsomt å treffe gutta igjen. Utrolig hvor lite vi forandrer oss nå. En del forandring skjedde nok fra 70-tallet til første reunion i 2003. Men etter det synes jeg ikke det har skjedd store endringer - utenpå i hvert fall. Sjekk forskjellene nedenfor. Klikk på bildet for større versjon.

1976

Bergen er fortsatt Bergen; en av landets flotteste byer. Og så kan man stole på været! Det regner alltid! Så også denne helgen. Vi hadde planer om å dra opp på Ulriken med kabelbanen, men måtte skrinlegge planene pga. været. Dermed ble det ikke noe kultur-alibi denne gangen. Mye innesitting i stedet; på hotellet og diverse puber og restauranter. Det er all right det òg.

Neste reunion er foreløpig planlagt til Praha i September 2015. Satser på at jeg fortsatt lever...

2003

2014

Japanese Maple

Med fare for å virke sentimental, og tom for nye ting å skrive. Her kommer et dikt av Clive James, sakset fra "The New Yorker":

Your death, near now, is of an easy sort.So slow a fading out brings no real pain.Breath growing shortIs just uncomfortable. You feel the drainOf energy, but thought and sight remain:
Enhanced, in fact. When did you ever seeSo much sweet beauty as when fine rain fallsOn that small treeAnd saturates your brick back garden walls,So many Amber Rooms and mirror halls?
Ever more lavish as the dusk descendsThis glistening illuminates the air.It never ends.Whenever the rain comes it will be there,Beyond my time, but now I take my share.
My daughter’s choice, the maple tree is new.Come autumn and its leaves will turn to flame.What I must doIs live to see that. That will end the gameFor me, though life continues all the same:
Filling the double doors to bathe my eyes,A final flood of colors will live onAs my mind dies,Burned by my vision of a world that shoneSo brightly at the last, and then was gone.

Hva skjer'a?

Lite nytt, noe som gjenspeiles i oppdateringsfrekvensen på disse sidene. Har ikke skrevet noe siden 22. juli, fant jeg ut. Det som har skjedd, er at jeg hver 2. uke siden 7. juli - og fortsatt, har fått cellegift + Avastin. Innimellom har jeg vært hos fastlegen, og jeg har tatt nye MR- og CT-bilder. Mao. mitt liv består fortsatt av regelmessige og hyppige lege- og sykehusbesøk. Etter åtte måneder er jeg nå på fornavn med de fleste av de jeg treffer på Senter For Kreftbehandling på sykehuset.

De siste MR-bildene viser at svulsten fortsetter å krympe foran, men sitter minst like godt fast bak. Legen er fornøyd og sier at dette tyder på at behandlingen virker. Mer cellegift i vente, hurra! Innrømmer gjerne at dette er slitsomt. Bivirkningene er mer og mer uttalte, og varer lenger. Går ut over matlysten gjør det også. Får "mat" på blå resept nå. Næringsdrikk med mye kalorier - som skal være tilskudd til vanlig mat for oss som spiser for lite. Som jeg pleide å si om medisin til barn før i tiden: Hvorfor kan de ikke lage noe som smaker godt? Dette smaker ikke godt!

Næringsdrikk finnes i mange "smaker"; f.eks. jordbær, vanilje, kaffe. Hittil har jeg prøvd jordbær og kaffe, og jeg har aldri før smakt noe som ligger lengre unna jordbær enn den såkalte jordbærsmaken her. Men jeg har funnet en løsning som riktignok ikke er helt forenlig med diabetes2, men det må jeg bare se stort på; jeg rører greia ut i sjokolademelk. Så smaker det i hvert fall dét.

Siden fremtiden er noe usikker, spurte jeg kreftlegen hva hun mente om at jeg vurderer å kjøpe ny bil. Underforstått: Vil jeg rekke å få noe særlig glede av den? Og hun svarte "kjør i vei". De som kjenner meg, vil med mye rett hevde at den bilen jeg har nå, er altfor ny til å byttes ut. Jeg er helt enig, men den er kommet i helt ny utgave i 2014. Og selv om akkurat dét gjør at "gamle" modeller taper seg ytterligere i verdi, er den fortsatt så ny at den er verdt noe. Bl.a. fordi det fortsatt er 1,5 år igjen av nybilgarantien. Det er ikke helt usannsynlig at jeg snart kommer kjørende i en bil som nesten kan kjøre seg selv. Sånn er teknikken i bilene blitt; de holder seg inne i veibanen hvis du sovner (!), de lukeparkerer seg selv mens du sitter bak rattet med armene i kors, de blender ned fjernlysene automatisk i møte med andre biler etc, etc. Hvor skal det ende? Ikke vet jeg, men denne lille kronikk ender her.

Kinesisk hamster

Hva har en kinesisk hamster i en kreftblogg å gjøre? Jeg er i gang med cellegift igjen, denne gangen kombinert med Avastin. Avastin er et antistoff produsert ved hjelp av DNA-teknologi i ovarieceller fra kinesisk hamster (Felleskatalogen). Intet mindre, du - kinesisk hamster må det være.

Kinesisk hamster

Avastin skal hindre at kreftsvulsten lager nye blodårer, og dermed forhindre fortsatt vekst. Slå det opp hvis det er interessant.

Den oppvakte leser vil nå kunne gjette at det ikke blir noen operasjon, mao. at målet om kurerende behandling er gitt opp. Radiumhospitalet har gitt foreløpig muntlig beskjed til sykehuset her om at denne svulsten ikke kan opereres. Detaljene har vi ikke fått ennå, men de er heller ikke så vesentlige lenger. Målet nå er å holde kreften i sjakk, og å lage et best mulig liv med kreft - i stedet for uten.

Tidenes nedtur, kan man si. Det er plutselig blitt mye mer sannsynlig at jeg dør av denne kreften enn av noe annet, og at jeg vil dø "før tiden". På den annen side; utfallet av den skisserte operasjonen var usikkert med tanke på livskvalitet etterpå. Jeg kan leve "mange" år ennå uten operasjon, med relativt bra livskvalitet. Smertene har vi kontroll på  - de kan jeg leve med slik det er nå. Jeg kan kjøre bil (et godt stykke), og jeg kan spille golf (i hvert fall 9 hull). Allmenntilstanden er mange ganger bedre enn for noen få måneder siden. Urinretensjonen er det største problemet. Selv om jeg ordner det på "den nest beste måten" som noen uttrykker det, er det nå et mål å finne ut mer konkret hva dette skyldes, og om det kan gjøres noe med det, f.eks. kirurgisk.

Cellegiftkurer kommer til å bli rutine fremover. Med CT-skanninger innimellom for å kontrollere virkning og utvikling. Slitsomt, og ikke akkurat stimulerende for matlysten. Men skitt au. Disse greiene må jeg bare ta som de kommer. Med litt mer motivasjon kanskje jeg reiser til Portugal igjen i løpet av høsten. Har problemer med å rive meg løs fra den tryggheten som nærhet til norsk sykehus og legevakt representerer.

Bob Dylan

er fortsatt en særing. Han spilte og sang i en og en halv time på Odderøya i Kristiansand uten å si et eneste ord mellom sangene - ikke til publikum og ikke til bandmedlemmene. Og ikke nok med det; Jeg kjente ikke igjen en eneste sang ut fra musikken/melodien.

Bob Dylan 2014

Det var da jeg kjente igjen tekstlinjene, jeg forsto at han faktisk spilte et par av de skikkelig gamle fra 60-åra. Han forandrer på musikkarrangementene hele tida. Å høre på plate, og så å høre samme sang på konsert, er to vidt forskjellige opplevelser. Men samma det. Nå har jeg også sett Bob Dylan live, og det var verdt penga. Musikken er veldig annerledes i forhold til det han fremførte på 60-tallet, men det gjør ikke noe. For dette svingte det av. For oss oldtimere er det spesielt å se publikum danse swing til Bob Dylans musikk.

Bob Dylan 1960

Kan tenke meg at puristene spydde, hvis de i det hele tatt var der. I 1965 ble han pepet ut for å ha byttet ut den akustiske gitaren med en elektrisk. De folka skulle ha hørt ham nå. Noen spydde i hvert fall, men det kan ha vært av andre grunner. Her var det nemlig mange ungdommer på festival, åpenbart uten noe forhold til artisten på scenen. Mannen er nå 73 år, og reiste videre til Sverige på sin "Never Ending Tour" - som begynte i 1988.