Min første tatovering

I prikken i midten er det en enda mindre prikk

fikk jeg på bursdagen min, den 6. mars. Den er en gave fra Helsevesenet. Fra andre fikk jeg bøker, snacks og Flax-lodd. Gaven fra helsevesenet er ikke stor, men sikkert fryktelig dyr. Den består av tre små prikker: en på hver av hoftekammene og en litt nedenfor navlen. Nøyaktig på disse prikkene skal strålene treffe når den delen av behandlingen begynner. Grunnen til at de er tatovert, er at det er veldig viktig at strålene treffer på nøyaktig samme sted hver gang - alle de 25 gangene. Vi kan ikke risikere at de forsvinner i  dusjen, og må tegnes inn på nytt. Så her er det vel også best å holde vekta mens vi holder på? Svulsten lokaliseres ved hjelp av MR- og CT-bilder, og punktene er nå fininnstilt ved hjelp av laserstråler. For sikkerhets skyld er de også markert med spesialtusj rundt, så terapeuten ikke tar feil av strålepunktet og f.eks. en føflekk.

Har fått en foreløpig stråleplan: Fra 24. mars og hver dag (unntatt helligdager) i fem uker skal svulsten bestråles i et par minutter. Et par minutter ? Ja, et par minutter! Derfor er det strålende (pun intended) at vi har en stråleenhet her i Kristiansand. Tenk på de som må reise mange mil for så "lite". De må bo på hotell og kjede livet av seg i ukevis, for å kunne møte opp til en behandling som bare tar et par minutter av dagen.

Bivirkningene fra siste cellegiftdose kom fortere denne gangen, men jeg klager sannelig ikke. Små spor av kvalme og kuldefølsomhet kan nesten ikke nevnes. Ny bivirkning oppdaget: Spiste is til dessert. Den var selvfølgelig kald, men det tenkte jeg ikke over. Så stilte noen meg et spørsmål, og jeg svarte med en usammenhengende rekke vokaler. Ganske vittig for de som hørte på; for meg også for så vidt. Men hadde jeg ikke visst hva som var årsaken, hadde jeg sikkert blitt skremt. Delvis lammelse av tunga, som gikk over på et kvarter. Nå er det bare å få tida til å gå frem til neste - og siste cellegiftkur 17. og 18. mars. Skal gå løs på nye, uleste bøker.