Japanese Maple

Med fare for å virke sentimental, og tom for nye ting å skrive. Her kommer et dikt av Clive James, sakset fra "The New Yorker":

Your death, near now, is of an easy sort.So slow a fading out brings no real pain.Breath growing shortIs just uncomfortable. You feel the drainOf energy, but thought and sight remain:
Enhanced, in fact. When did you ever seeSo much sweet beauty as when fine rain fallsOn that small treeAnd saturates your brick back garden walls,So many Amber Rooms and mirror halls?
Ever more lavish as the dusk descendsThis glistening illuminates the air.It never ends.Whenever the rain comes it will be there,Beyond my time, but now I take my share.
My daughter’s choice, the maple tree is new.Come autumn and its leaves will turn to flame.What I must doIs live to see that. That will end the gameFor me, though life continues all the same:
Filling the double doors to bathe my eyes,A final flood of colors will live onAs my mind dies,Burned by my vision of a world that shoneSo brightly at the last, and then was gone.

Hva skjer'a?

Lite nytt, noe som gjenspeiles i oppdateringsfrekvensen på disse sidene. Har ikke skrevet noe siden 22. juli, fant jeg ut. Det som har skjedd, er at jeg hver 2. uke siden 7. juli - og fortsatt, har fått cellegift + Avastin. Innimellom har jeg vært hos fastlegen, og jeg har tatt nye MR- og CT-bilder. Mao. mitt liv består fortsatt av regelmessige og hyppige lege- og sykehusbesøk. Etter åtte måneder er jeg nå på fornavn med de fleste av de jeg treffer på Senter For Kreftbehandling på sykehuset.

De siste MR-bildene viser at svulsten fortsetter å krympe foran, men sitter minst like godt fast bak. Legen er fornøyd og sier at dette tyder på at behandlingen virker. Mer cellegift i vente, hurra! Innrømmer gjerne at dette er slitsomt. Bivirkningene er mer og mer uttalte, og varer lenger. Går ut over matlysten gjør det også. Får "mat" på blå resept nå. Næringsdrikk med mye kalorier - som skal være tilskudd til vanlig mat for oss som spiser for lite. Som jeg pleide å si om medisin til barn før i tiden: Hvorfor kan de ikke lage noe som smaker godt? Dette smaker ikke godt!

Næringsdrikk finnes i mange "smaker"; f.eks. jordbær, vanilje, kaffe. Hittil har jeg prøvd jordbær og kaffe, og jeg har aldri før smakt noe som ligger lengre unna jordbær enn den såkalte jordbærsmaken her. Men jeg har funnet en løsning som riktignok ikke er helt forenlig med diabetes2, men det må jeg bare se stort på; jeg rører greia ut i sjokolademelk. Så smaker det i hvert fall dét.

Siden fremtiden er noe usikker, spurte jeg kreftlegen hva hun mente om at jeg vurderer å kjøpe ny bil. Underforstått: Vil jeg rekke å få noe særlig glede av den? Og hun svarte "kjør i vei". De som kjenner meg, vil med mye rett hevde at den bilen jeg har nå, er altfor ny til å byttes ut. Jeg er helt enig, men den er kommet i helt ny utgave i 2014. Og selv om akkurat dét gjør at "gamle" modeller taper seg ytterligere i verdi, er den fortsatt så ny at den er verdt noe. Bl.a. fordi det fortsatt er 1,5 år igjen av nybilgarantien. Det er ikke helt usannsynlig at jeg snart kommer kjørende i en bil som nesten kan kjøre seg selv. Sånn er teknikken i bilene blitt; de holder seg inne i veibanen hvis du sovner (!), de lukeparkerer seg selv mens du sitter bak rattet med armene i kors, de blender ned fjernlysene automatisk i møte med andre biler etc, etc. Hvor skal det ende? Ikke vet jeg, men denne lille kronikk ender her.