Siden sist har jeg hatt to akuttinnleggelser på sykehuset pga. magesmerter - eller abdominalsmerter, siden det fortsatt er usikkert hvor de faktisk kommer fra. Det er dog sikkert som f... at de sitter i mageregionen. Men jeg har i mellomtiden også gjennomført en biltur til Portugal og tilbake (med én hånd på rattet), så livet har jo ikke vært helt rævva, da.
To ganger har jeg altså blitt overmannet av disse smertene, og alle som har vært gjennom smertebehandling på sykehus, vil kjenne seg igjen i at vi blir bedt om å angi hvor sterke smertene er - på en skal fra 1 til 10. Tallet 1 betyr så godt som ingen smerte, mens 10 skal representere det som beskrives som uutholdelig. Jeg hadde problemer med å uttale det, men klarte å si 10 da jeg ble spurt. Det går ikke an å beskrive det annerledes, for du har ikke noe å sammenligne med - med mindre du er blitt flådd eller partert levende.
Jeg var gjennom omtrent samme rutine begge gangene; smertestillende, røntgen, klyx, smertestillende, mer røntgen. Så fikk jeg kontrastmiddel, hvoretter det ble tatt røntgenbilder hver annen time for å se hvordan ting beveget seg gjennom tarmen. Avslutningsvis ble det tatt CT-bilder. Før det resultatet forelå, løste ting seg opp og smertene forsvant. Konklusjon begge ganger var at dette mest sannsynlig har vært obstipasjon (forstoppelse) et eller annet sted i tarmen. Greit det.
MEN: CT-bildene som ble tatt, viser forandringer i bekkenet. Gastrokirurgen ringte og beklaget at radiologene mente å kunne påvise ny tumorfremvekst i bekkenet. O hellige jul, tenkte jeg da. Nå begynner helvete igjen. Og som kirurgen sa; Jeg har fått så mye strålebehandling jeg kan tåle, og mer kirurgi er heller ikke aktuelt. Det går liksom ikke an å skjære bort mer nå. Så da gjenstår ett alternativ; nye runder med cellegift.
Jeg har derfor fått beskjed om å møte til utredningstime på kreftsenteret i Kristiansand i neste uke. Kommer tilbake med mer etter den utredningssamtalen.
