Jeg skvatt litt skal jeg innrømme. Så sa hun at jeg skulle møte i akuttmottaket på sykehuset enten samme ettermiddag eller neste formiddag. Da forsto jeg at døden ikke var umiddelbart forestående, og slappet av igjen. Men jeg syntes ikke det var noe å vente på, så jeg/vi dro da ned samme ettermiddag. Så ble jeg lagt inn ganske omgående, og det ble tatt hundreogfireogseksti blodprøver og andre prøver. Jeg var hverken sykere eller friskere enn jeg har vært de siste fem månedene, så sykehuset fant ingen grunn til å holde på meg lenger enn til neste dag. Da ble jeg utskrevet med resept på blodfortynnende medisin. Den heter Klexane og kommer i ferdigfylte sprøyter, som jeg setter selv.
Jaaaveel, tenkte jeg da jeg fikk høre dette. Blodpropp; ække det faali, a? Skal ikke det behandles fra samme sekund som det blir oppdaget? Jo, sier legene. Og hvorfor ble dette oppdaget først 16 dager etter at bildene ble tatt? På det spørsmålet vrir legene seg litt - litt skamfulle, men på Røntgenavdelingens vegne. For min lege ringte meg 10 minutter etter at hun fikk melding fra Røntgenavdelingen, så hun handlet sannelig raskt nok. Men hva hvis jeg hadde dødd av blodpropp i løpet av de 16 dagene? Noen hadde vel fått kjeft da, tenker jeg. I alle fall; årsaken er visst kapasiteten på Røntgenavdelingen. Nyoppdagede tilfeller blir håndtert umiddelbart, mens vi som "bare" er til kontroll, må vente litt. Blodproppene var dessuten et bifunn (!) Det var kreft de lette etter, men det fant de ikke. Til historien hører at jeg antagelig har hatt blodpropp fra tiden rett etter operasjonen, jf. det jeg skrev om "mobilisering" under oppholdet på Haukeland.
Jeg har helt siden operasjonen vært passe fortvilt over manglende krefter, og at jeg blir så fort sliten - og at det vedvarer. Det har jeg - og andre - tilskrevet tilstanden "fatigue" som jeg nevnte i forrige innlegg. Kanskje har vi nå (noe av) forklaringen? Jeg skal ta Klexane til neste CT om et halvt år. Hvis blodproppene er borte da, så er jeg også ferdig med sprøytene.
