Gode nyheter - endelig

CT-bildene var fine, sa overlegen på kreftavdelingen i dag. Med det mente hun at svulsten har krympet, og det er ikke dukket opp "noe nytt". Hun hadde tenkt å "henvise meg til Oslo", dvs. bestille operasjon ved Radiumhospitalet, uten å vente på MR-bildene. Men så fikk vi fremskyndet MR-undersøkelsen til i dag, så da blir det vel en vurdering av det resultatet før jeg blir henvist videre. Uansett så er dette de beste nyhetene jeg har fått det siste året. Innrømmer at jeg ble litt emosjonell etter å ha tenkt over dette litt. Får bare håpe at dette nå varer, og at fortsettelsen går fort . I så fall blir det en Oslo-tur i løpet av sommeren, og forhåpentlig en Portugal-tur litt senere, hvor jeg slipper å dra på for mange medisinske hjelpemidler, jf tidligere info på denne bloggen.

For de som ikke har vært med på en MR-undersøkelse, kan jeg fortelle at den - sett fra pasientens side - ikke er så ulik CT-undersøkelsen, men den tar lenger tid og bråker infernalsk. Teknologisk er visst dette to vidt forskjellige ting. Spesielt interesserte finner mer om dette her. MR-maskinen tar også mye mer detaljerte bilder. Også her ligger pasienten på en benk som blir kjørt inn i et nokså smalt rør.

Ikke noe for folk med klaustrofobi, dette, men de moderne maskinene er åpne i begge ender, så den innestengte følelsen er ikke påtrengende. Pasienten får hodetelefoner på ørene, dels for å kunne kommunisere med maskinoperatøren, dels for å dempe støyen fra maskinen. Jeg fikk dessuten høre "beroligende" musikk - som ikke i det hele tatt kunne overdøve bråket fra maskinen. Når MR-maskinen tar sine bilder, banker og knatrer det som om det sitter hundre hakkespett på utsiden og hakker på veggen. Dagens MR tok tre kvartér. Min personlige rekord er fire timer! Men det var forrige generasjons maskin. Tiden det tar, avhenger selvsagt også av hvor mye av kroppen som skal avbildes. Så mye for denne gang.

Pust inn, hold pusten

Det er det CT-maskinen sier før den skal ta bilder - eller scanne som det heter i den sammenhengen. I dag har jeg sittet på et venteværelse og drukket 1,5 liter kontrastvæske. I tillegg har jeg fått kontrastmiddel gjennom blodåra i albuen. Deretter ble jeg kjørt litt frem og tilbake i CT-maskinen i ca fem minutter for å ta bilder av lunger, mage og bekken. Spenningen knytter seg nå til hva bildene viser. Har all cellegift og strålebehandling virket slik vi håper? Får antagelig vite resultatet om en uke.

All denne kontrastvæsken gjør jo sitt for urinproduksjonen, i tillegg til at den iflg radiologen skal gi en falsk følelse av vannlatingstrang. Falsk? Nei den var ekte, gitt. Det var bare å forte seg hjem og få tømt seg. Og det å tømme seg er et eventyr i seg selv for tiden. Jeg har tidligere fortalt om hvordan det er å gå med kateter. Det har jeg nå sluttet med, og skal gi en liten forelesning om hvordan jeg ordner den greia nå.

Selvkateterisering! Høres ikke ordet ganske fælt ut, og så vanskelig å uttale! Så kan man jo dvele litt ved det, og se for seg prosedyren. Ganske motbydelig, ikke sant? Er nå dette noe å skrive om? Det er jo å fortelle verden (dvs. de sju-åtte som gidder å lese dette her) nokså intime detaljer om hva jeg holder på med. Nå bryr ikke det meg i det hele tatt lenger. Jeg har kreft, og den har stengt av urinstrømmen. Jeg må bare finne beste løsning på det problemet, så lenge det varer. Har jo fortsatt håp om at ting skal vende tilbake til mer eller mindre normale tilstander etter hvert.

Det er en sperre hos de fleste av oss mot å påføre seg selv smerte. (At noen faktisk liker det, er en helt annen sak, jf. den australske pensjonisten som dukket opp på legevakten med en gaffel i urinrøret for noen måneder siden). Derfor styrer vi unna så langt vi kan. Det har også jeg gjort - til nå. Urologen har gjentatte ganger forsøkt å animere meg til å begynne med dette. Som han sier: Med selvkateterisering har du tatt tilbake kontrollen, og slipper å gå rundt med et permanent kateter hengende. Jaaamen, sier jeg, gjør det ikke vondt, da? Nei. Det kan være litt ubehagelig i begynnelsen, men vondt skal det ikke gjøre.

Dette har jeg tvilt på i fem måneder, men så ble det liksom nok er nok etter å ha byttet kateter for 10. gang, og hatt omtrent like mange urinveisinfeksjoner. Selv om jeg oppdaget at det går an å spille golf med et kateter i kroppen, så er tilværelsen selvsagt lettere uten. Jeg møtte derfor opp på urologisk poliklinikk pissenervøs - for å si det sånn. Der traff jeg en hyggelig og erfaren uroterapeut som - etter litt motiverende informasjon - viste meg fremgangsmåten. Den er i grunnen såre enkel, og sier seg jo selv. Poenget er å bli trygg på teknikken, og finne en katetertype som passer/er lett å bruke.Kort fortalt så har jeg da tatt tilbake kontrollen, og det har fungert utmerket i snart tre uker nå.

 P.S. The Rolling Stones har vært i Oslo og holdt konsert til terningkast 5. Ikke verst av de gamle herrer. Sjekk "Keef" - konsentrert - i grilldress, og Mick Jagger leverer som alltid. Tydelig hvem som bærer alderen best her.