Fredelig

er betegnelsen på utviklingen i øyeblikket. Har nå tatt nye bilder av lungene og bekkenet. Lungemetastasene har gått noe tilbake, men er ikke helt borte. Uansett så er det den ønskede utvikling, og indikerer at strålingen på Ullevål har hatt effekt. Det er heller ikke påvist stråleskader (av betydning), så vi må vel si oss fornøyd med lungene, da.

Verre er det med svulsten i bekkenet. Den sitter i en av musklene - jeg husker ikke hvilken. Den har vokst 1 cm på tre måneder. Veksten skjer foreløpig i "lengden" - ikke i tykkelsen. Jeg merker ikke noe til dette foreløpig, men jeg vet jo at dagen kommer da jeg igjen må begynne å ta smertestillende medisiner. Den tid den sorg. Akkurat nå er formen ganske bra, så jeg må passe på å nyte det.

Siste etappe

begynner nå. Hvor lang den vil bli, og hvordan den vil arte seg, vet ingen. En ting er sikkert; kurativ (livreddende) behandling er ikke lenger mulig. Jeg har takket nei til ny cellegiftbehandling - i hvert fall foreløpig. Cellegiftbehandling kan nemlig være fryktelig ubehagelig - med kvalme, oppkast, håravfall og andre bivirkninger. Og effekten vil antagelig ikke stå i forhold til plagene. Så i stedet for å forlenge livet med noen måneder som jeg likevel ikke vil ha noen særlig glede av, velger jeg å fortsette slik jeg har det i dag; hangler og går med stokk eller krykke(r) - men har ikke kreftsmerter - ennå. Trøtt og sliten blir jeg av ingen ting, men det vil heller ikke bli bedre av cellegift.

Hvordan det står til med lungemetastasene, vet jeg ikke. Vi har konstatert at strålebehandlingen ikke har gitt synlige skader, men hvilken effekt den har hatt på kreftcellene i lungene får vi vite i slutten av oktober, da jeg skal ta CT-bilder fra halsen og ned. Oppdatering følger.

Smerteskalaen

Siden sist har jeg hatt to akuttinnleggelser på sykehuset pga. magesmerter - eller abdominalsmerter, siden det fortsatt er usikkert hvor de faktisk kommer fra. Det er dog sikkert som f... at de sitter i mageregionen. Men jeg har i mellomtiden også gjennomført en biltur til Portugal og tilbake (med én hånd på rattet), så livet har jo ikke vært helt rævva, da.

To ganger har jeg altså blitt overmannet av disse smertene, og alle som har vært gjennom smertebehandling på sykehus, vil kjenne seg igjen i at vi blir bedt om å angi hvor sterke smertene er - på en skal fra 1 til 10. Tallet 1 betyr så godt som ingen smerte, mens 10 skal representere det som beskrives som uutholdelig. Jeg hadde problemer med å uttale det, men klarte å si 10 da jeg ble spurt. Det går ikke an å beskrive det annerledes, for du har ikke noe å sammenligne med - med mindre du er blitt flådd eller partert levende.

Jeg var gjennom omtrent samme rutine begge gangene; smertestillende, røntgen, klyx, smertestillende, mer røntgen. Så fikk jeg kontrastmiddel, hvoretter det ble tatt røntgenbilder hver annen time for å se hvordan ting beveget seg gjennom tarmen. Avslutningsvis ble det tatt CT-bilder. Før det resultatet forelå, løste ting seg opp og smertene forsvant. Konklusjon begge ganger var at dette mest sannsynlig har vært obstipasjon (forstoppelse) et eller annet sted i tarmen. Greit det.

MEN: CT-bildene som ble tatt, viser forandringer i bekkenet. Gastrokirurgen ringte og beklaget at radiologene mente å kunne påvise ny tumorfremvekst i bekkenet. O hellige jul, tenkte jeg da. Nå begynner helvete igjen. Og som kirurgen sa; Jeg har fått så mye strålebehandling jeg kan tåle, og mer kirurgi er heller ikke aktuelt. Det går liksom ikke an å skjære bort mer nå. Så da gjenstår ett alternativ; nye runder med cellegift.

Jeg har derfor fått beskjed om å møte til utredningstime på kreftsenteret i Kristiansand i neste uke. Kommer tilbake med mer etter den utredningssamtalen.

Strålebehandling overstått

Da har jeg vært på Ullevål sykehus for en uke med høydose bestråling. Måtte bo på pasienthotellet på Radiumhospitalet, da det var fullt på hotellet på Ullevål. Så nå har jeg vært innom alle de store sykehusene i Oslo. Har også vært til etterkontroll med røntgenundersøkelse for å se om det er oppstått noen skader etter strålebehandlingen. Det er - i hvert fall foreløpig - ingen synlige eller følbare ettervirkninger, så nå venter vi til slutten av oktober for å se om behandlingen har hatt den ønskede virkning.

Ringen er sluttet

Jeg ble født på Ullevål sykehus i sin tid, og er nå på vei tilbake til samme sykehus for å få den antagelig siste behandlingen. Har gjort ny PET-CT på Ullevål, helkropp denne gangen, men samme resultat som før. Det er bare i lungene det er tydelig opphopning av kreftceller. Kirurgi er uaktuelt siden det er metastaser i begge lungene, så nå blir det stereotaktisk stråling. Så vidt jeg har forstått, skal strålingen foregå over en uke med behandling annenhver dag. Målet er å stanse - eller hemme veksten av kreftcellene i lungene. Erfaringene er visstnok gode, ellers hadde de vel ikke tilbudt denne behandlingen.

Må stønne litt over rutinene (eller mangel på sådanne) i helsevesenet igjen; Ble innkalt til PET-CT på Rikshospitalet den 9. mars. Deretter var jeg innlagt for lungebiopsi på sykehuset i Kristiansand. Resultatene var som vi håpet: Spredning av tarmkreftceller, men ikke primær lungekreft. Neste steg er stereotaktisk stråling, som foregår på Ullevål. Lungelegen i Kristiansand sender så en henvisning dit, og jeg venter å bli innkalt til behandling. I stedet blir jeg først innkalt til ny PET-CT på Ullevål den 6. april etter henvisning fra en lege på Ullevål. Javel, tenkte jeg, de skal vel ha sine egne bilder - og denne gangen hele kroppen. Disse bildene viste akkurat samme resultat som på RH, og beskrivende lege skriver i rapporten at tilsvarende undersøkelse ble gjort ved RH den 9.3. og svaret forelå og burde vært kjent for henviser før ny PET-henvisning ble skrevet. Denne undersøkelsen var derfor ikke indisert (!). Altså en unødvendig PET-CT, som er en svært kostbar prosedyre, og ganske slitsom for en pasient som må reise fra Kristiansand.

Så var det legetime på Ullevål for å diskutere funnene og den videre behandling. Jeg fikk orientering om stråleplanen, og at det skulle bestilles plass på pasienthotellet. To dager senere måtte jeg inn på Ullevål igjen. Denne gangen for stråleplanlegging. Dette går i store trekk ut på det samme som jeg har beskrevet tidligere, bare at denne gangen ble det også laget en form som jeg skal ligge i under strålingen. Så fikk jeg tre nye prikker tatovert, denne gang i brysthøyde. Før hjemreisen spurte jeg om det var greit at jeg reiste inn med helsebussen og sjekket inn på pasienthotellet en dag senere enn bestilt. Svaret var at det var ikke bestilt plass på pasienthotellet, og at det dessuten var fullt den uken strålingen er planlagt. Veldig dumt, det. Men de skulle nå skaffe meg tak over hodet, men pr. i dag vet jeg ikke hvor. Venter info i løpet av uka.

Mer stråling

Da er resultatet klart; det er - som antatt - ikke primær lungekreft, men tarmkreftceller som har spredd seg til lungene. Som tidligere nevnt, er det to behandlingsalternativer. I mitt tilfelle er det snakk om stereotaktisk stråling. Dette må gjøres i Oslo, og arbeidsdelingen i Oslo er slik at denne type strålebehandling gjøres ved Ullevål sykehus. Blir antagelig innkalt i løpet av et par uker.

Ullevål sykehus, gammelt og nytt.

Siste nytt

Etter Spaniaferien har jeg vært på Rikshospitalet til PET-CT. Den viste - som vi håpet - at det var fortetninger i lungene, men ikke andre steder. Det betyr at vi kan begynne å behandle det som har satt seg i lungene. Men overlegen på lungeavdelingen her i byen ville først forvisse seg om at dette er metastaser og ikke primær lungekreft. Så nå har jeg også fått utført en CT-veiledet biopsi i høyre lunge. Prosedyren er at de stikker en nål inn i lungen enten gjennom brystveggen eller inn fra siden. For å treffe riktig, må de sette inn nålen i det området de har peilet inn, og så ta et CT-bilde for å se hvor nålen står. Deretter blir det mange runder ut og inn av CT-maskinen mens røntgenlegen sakte arbeider seg frem mot svulsten. Når hun så er fremme, henter hun ut celleprøver med en spesial"pistol". Med lokalbedøvelse er dette ikke vondt. Det mest ubehagelige er å ligge lenge helt stille i samme posisjon.

En vanlig komplikasjon ved lungebiopsi er at lungen punkterer. Da oppstår det luftlekkasje, som synes på det røntgenbilde som blir tatt to timer etter biopsien. Med min flaks skjedde dette selvsagt. Jeg ble derfor liggende et ekstra døgn. Neste dag var lekkasjen mye mindre, så jeg fikk reise hjem.

Jeg har ikke fått resultatet ennå, men blir nok kontaktet så snart det foreligger. I mellomtiden får vi et nytt husstandsmedlem:

 

Han heter Lucky og er åtte uker gammel. Han tilhører egentlig en av sønnene, men skal bo hos oss i hvert fall noen måneder.

Golf-ferie

Jeg innrømmer at jeg ble med motvillig, fordi en reise til Spania via Oslo fremsto som praktisk og mentalt slitsomt, og golf kan jeg jo ikke spille for tiden. Men hardt press fra familien endte altså med at jeg ble med. Den viktigste grunnen til reisen var at yngste sønn var en av instruktørene på denne "golfskolen". Dette er en del av hans bachelor-eksamen i idrett med fordypning i golfinstruksjon. Turen gikk med Norwegian-fly til Malaga, fulgt av 2,5 timer i buss til Iberostar Golf Novo Sancti Petri som ligger i nærheten av Cadiz på den spanske atlanterhavskysten.

Flott hotell og to fine golfbaner. Spilte litt hver dag. Orka ikke full runde til å begynne med, men avslutta med 18 hull, og gikk av banen sliten men ganske lykkelig. Som jeg har sagt før: På golfbanen treffer du sjelden drittsekkene. Heller ikke denne gangen traff jeg noen, og vi var 64 golfspillere på tur. Det var veldig oppmuntrende at jeg opplevde i hvert fall noen gode slag. Det gir jo litt håp om at jeg kan få tilbake golfen - hvis helsa holder sånn noenlunde. Brukte jo en formue på å leie golfbil, da. Prøvde å ta det igjen i baren hvor det var fri drikke fra kl. 18.00 til kl.23.59, men klarer ikke sånt lenger.

På'an igjen

Denne ukes CT viser at metastasene har vokst en del de tre månedene siden forrige CT. I tillegg har blodproppene vist seg igjen. Forandringen i venstre lunge har vokst fra 15 til 20 mm, og den i høyre lunge fra 8 til 11 mm. Pga. blodproppene har jeg begynt å sette sprøyter med Klexane igjen. Neste steg i kreftbehandlingen er PET CT i Oslo (Rikshospitalet). Jf. innlegget fra 19.11.2014. For å bestemme hvordan lungemetastasene skal behandles, må det først avgjøres om det finnes kreftceller andre steder også. Alternativene er nå kirurgi eller stereotaktisk bestråling av lungemetastasene. Strålingsalternativet er mest realistisk, da kirurgi i begge lungene er slitsomt, særlig for pasienten. Dette forutsetter at det ikke oppdages spredning til andre organer. PET-scanningen vil antagelig foregå i begynnelsen av mars.

Siden sist har jeg hatt en hyggelig kjøretur med en sensor fra Biltilsynet. Vi kjørte i tre kvarter - dels i byen og dels utenfor. Poenget er at han skal se at utstyret passer meg, og at jeg behersker bruken av det. Så nå har jeg nytt førerkort med masse koder med små skrift. NAV har betalt for utstyret, og de har gitt beskjed om at de ikke kommer til å gjøre det igjen før det har gått 11 år. Greit det. Jeg har likevel tenkt at dette er min siste bil. Og skulle jeg leve i 11 år til, så er jeg plutselig i nærheten av den statistiske levealderen for menn i Norge, og den er det ingen som tror at jeg kommer til å nå.