Første strålebehandling

Ja, hva skal jeg si. Det er ikke så mye å fortelle. Det pasienten gjør, er å ligge stille på "benken"? Terapeutene (de er alltid to) stiller så inn benken og pasienten med laserlys mot de tatoverte prikkene. Så skal pasienten ligge helt rolig i tre minutter mens maskinen gjør jobben. Ett minutt bestråling mot hvert av punktene. Dvs. det punktet jeg har på magen, blir bestrålt fra undersiden/baksiden - ble jeg forklart. Hele greia tar 10 minutter fra jeg kommer påkledd inn til jeg går påkledd ut igjen. Skal møte ca kl 13.00 hver dag i fem uker - for tre minutters behandling! Kan på en måte si at dagen blir ødelagt, men jeg forstår at de pasientene som er yrkesaktive, får bruke de første timene på dagen. Jeg får heller gå på golfbanen litt tidligere om morran. Og så har vi jo det faktum at dette er livreddende. Noe som gjør at jeg ikke kan klage på tidspunktene. Det er da så mye vondt og leit ellers i verden. Maskinen ser ut som på bildet til høyre.

KVALME!

Jeg trodde jeg visste hva kvalme var, men hadde visst bare kjent på forbokstaven. For tre dager siden ble jeg overfalt av en usannsynlig kvalme, og tenkte at "endelig" skal jeg få føle de mye omtalte bivirkningene av cellegiftbehandling. Spydde til alt innhold fra hæla og oppover lå i toalettskåla. Tok et par timer på senga og gjentok prosessen. Eller snarere: prosessen gjentok seg, siden dette var høyst umulig å kontrollere. Følte meg frisk nok neste dag til å ta en tur på golfbanen og slå noen baller.

Da jeg kom hjem, tok jeg en neve av en nøtteblanding som jeg hadde stående. Det gikk vel ca 5 minutter - så kom kvalmen tilbake. Jada, resten av prosessen også.

Måtte ringe sykehuset og drøfte dette litt. Det er ikke vanlig med slike bivirkninger så lenge etter cellegiftkuren, så dette må nok ha vært noe annet, fikk jeg høre derfra. Da tenkte jeg tilbake, og kom på at jeg hadde spist av den samme nøtteblandingen dagen før. Aha ja.

Gjett hva som gikk rett i søpla.Jeg tror likevel dette var en form for bivirkning, eller? Immunforsvaret var nemlig på sitt laveste de dagene. Bakterier som jeg ellers ikke ville ha merket i det hele tatt (sønnen spiste av den samme blandingen uten problemer), vendte opp ned på magen denne gangen - er nå min teori. Uansett har jeg nå aversjon mot den typen nøtteblanding i lang tid fremover. I morra skal jeg rapportere fra første strålebehandling.

En hyggelig bivirkning

I pent vårvær - litt kaldt for oss med bivirkninger, men ellers fint - gikk jeg og et par familiemedlemmer nesten sju hull i dag. Banen i Kristiansand har vært åpen i fire dager allerede. Jeg kan ikke huske sist banen åpnet så tidlig. I fjor tror jeg den åpnet rundt midten av mai.

I alle fall; tidligere i år hadde jeg liten tro på at jeg skulle spille noe særlig golf på denne siden av sommeren, særlig ikke etter at jeg fikk plassert et kateter der du veit. Men hör och häpna;  jeg spilte bedre enn på lenge. Sønnen mente svingen var bedre enn i fjor. Jeg vet hva det skyldes. Riktignok har jeg hatt pro-timer både hos Marius og Gordon, men det som gjorde susen til slutt? Kateteret! Hahahaha.

Da jeg for tre måneder siden klagde min nød til fruen: Huhuhu jeg kommer aldri til å kunne spille golf igjen huhuhu, svarte hun - slik alle som er gift med en sykepleier vil kjenne igjen: For noe tøys! Folk spiller golf med kateter hele tida! (Og da jeg klagde på prikking i fingrene når jeg tok på matvarene i kjøleskapet: Ta på deg votter!). Nå må jeg forte meg og si at jeg vet ikke hvordan jeg på noen måte skulle klart meg uten henne i den situasjonen jeg har vært i siden jul. Hun har vartet meg opp, sparket meg i gang, mast oss frem i helsevesenets køer, etc. etc. Sannelig ei kjekk jente!

Men tilbake til golfen. Kateteret har jo den åpenbare effekt at du kan aldri glemme at det er der. Men etter en stund blir du vant til det, og du lærer deg å binde opp slangen så den holder seg noenlunde i ro ved bevegelser. Ubevisst blir du likevel mer forsiktig i golfsvingen. Det faller deg liksom ikke inn å dra på med full gnu. Dermed blir svingen roligere, bevegelsen blir jevnere, og treffsikkerheten større. I dag hadde jeg 100 % fairwaytreff. Det har jeg aldri hatt før. På banen i Kristiansand, betyr det at ingen baller havnet i skogen på utslaget. Hva skal jeg kalle det? En helt uventet og veldig hyggelig bivirkning.

P.S. Det har skjedd en liten forskyvning i behandlingsplanen. Strålebehandlingen begynner mandag 31. mars og ikke den 24. som opprinnelig planlagt. En hel uke uten noen form for behandling (bank i bordet så det ikke dukker opp noe uventet), veldig ålræit.

14 ON FIRE

Aller siste nytt (30.3.14). Valgte å kjøpe billetter gjennom et engelsk eventbyrå. Billettene hos norske Billettservice gikk unna på 13 minutter, så jeg får kalle det en klok beslutning. Kjøpte VIP-billetter på sittetribunen. Betalte gjennom nesa, men dette er siste gang, så skitt au. Konserten går av stabelen tre uker etter at jeg er ferdig med strålebehandlingen. Erfaringsmessig blir det en blanding av sittende og stående aktivitet blant publikum, og det tror jeg passer bra.

Siste nytt (oppdatert 24.3.14): Stones kommer faktisk til Oslo den 26. mai. Telenor Arena er stedet. Må absolutt vurdere på nytt det jeg har skrevet nedenfor.

Overskriften er sikkert helt gresk for uinvidde, men det er altså navnet på årets turné med verdens største og eldste aktive rockeband; the Rolling Stones. Turnéen skal snart til Europa. Noen konserter er allerede spikra, andre er på ryktestadiet. Blant sistnevnte er også Oslo. Jeg er så heldig å ha fått overvære samtlige av de konserter Stones har hatt i Norge - den første i 1965, den siste til nå var i 2007. I tillegg har jeg sett dem et par ganger i utlandet. Det er jo høyst usikkert om jeg får muligheten til å se dem i år, hvis de nå kommer til Norge. Ryktet sier at konserten i så fall vil bli holdt i Telenor Arena på Fornebu den 26. mai. Hvis tingene går etter planen, er dette i en periode da mitt immunforsvar er så lavt at store folkemengder og barnehagebarn absolutt skal unngås.

Oslo 1965

Jeg er fortsatt Stones-fan, og har vært det siden 1962-63. Bandet ble stiftet i 1962, og sto nok litt i skyggen av the Beatles det første året. Stones fikk mye oppmerksomhet for å være rølpete og uflidde; som var et bevisst image bestemt av manager Andrew Oldham. Stifteren selv - Brian Jones - døde i 1969, men da hadde han i praksis allerede fått sparken pga ukontrollert narkotikabruk og "utagerende festing". At alle gjenværende medlemmer fortsatt lever, fortoner seg som et mysterium (et under - vil noen si) med tanke på livsførselen til enkelte. "Med denne livsstilen blir du ikke gammel", har mange leger sagt til Keith Richards opp gjennom årene. Hittil har han overlevd dem alle. Alderen på de faste medlemmene i dag er hhv. 66, 70, 70 og 72. Ikke dårlig for et rockeband som fortsatt turnerer. Alderen på publikum på konsertene er faktisk ganske blandet. Publikum består av en herlig blanding unge og eldre. Det kan skyldes et fenomén jeg selv har bidratt til; foreldre og besteforeldre som tar med barn og barnebarn på Stones-konsert. Og det morsomme er at ungene syntes det var "kult".

P.S.: Tittelen på bloggen er navnet på en av de beste låtene Stones har lagd. Jeg syntes den var passende da jeg tenkte på hvordan fastlegen prøvde å finne en diagnose...

Stones anno 2014

Siste kur med cellegift

Innledningsvis skal jeg snakke litt om et ord jeg lærte den første dagen på barneskolen; Kateter. Kateteret er liksom lærerens "pult" i skolesammenheng. I helsesammenheng har ordet en helt annen betydning. Det er et instrument for å avhjelpe urinretensjon, som også kan beskrives som: Et silikonrør som noen stikker opp der du veit - for å sikre at urinen kommer seg ut. Noen av leserne har opplevd å ha kateter selv, og vet hvordan det er. Til andre: Hvis du synes det høres ubehagelig ut, så stemmer det bra. Det er ubehagelig å få det satt inn, men bare ubehagelig - ikke direkte vondt, og det går fort når det blir satt inn av kyndige personer. Det mest ubehagelige er å gå rundt med det i hverdagen. Du klarer liksom aldri å glemme at du har noe som henger ut der du helst vil slippe å se noe som henger ut. Kateteret er selvsagt koblet til en pose, som samler opp varene.

Jeg har nå gått med såkalt permanent kateter siden første juledag fordi urinstrømmen av en da ukjent årsak, stoppet opp. Har hatt en del "moro" med det. Kateter har en lei tendens til å gå tett (inne i blæra) når det har sittet der en stund. Ved hjelp av en skylleflaske med rent vann, så er det vanligvis en smal sak å åpne det igjen. Men har det først gått tett én gang, er det bare å vente på neste. Til slutt klarer ikke heimens egen kreftsykepleier eller legevaktspersonalet å åpne det igjen. Da er det ut med det gamle, og inn med et nytt. Har bytta fem ganger i perioden.

Men nå kommer grunnen til at jeg skriver dette i dag. Ingen på sykehuset kunne svare tydelig på hvorfor jeg fortsatt gikk med kateter. Det ble derfor besluttet å fjerne det, og prøve å gjøre tingene på den naturlige måten. Skikkelig merkedag! Skulle ha gått rett på golfbanen, hadde det ikke vært for at den er stengt, og at jeg er helt punch etter cellegiftbehandlingen. Men dagens absolutte høydepunkt var likevel å komme ut fra toalettet med urin i en plastkopp, og bli møtt av én lege og fire sykepleiere som klappa og hoia ved synet. Det skal så lite til å glede personalet på et sykehus...

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Omtrent 24 timer denne gangen. Måtte få noen til å scanne blæra i forbindelse med den siste cellegiftbehandlingen, fordi mengden som kom på naturlig vis, ble mindre og mindre. Og mine antagelser stemte jo. Scanneren viste at det var nesten en liter igjen der inne. Inn med nytt kateter. Det 6. i rekken. Jaja. Er jo blitt vant til det, og har ikke mistet håpet om at dette røret skal ut for godt underveis i behandlingen.

Siste kur med cellegift er nå ferdig. Det er ingen tvil om at min allmenntilstand er blitt bedre i løpet av disse fem ukene. En endelig evaluering av hele denne behandlingen, skal ikke skje før ca seks uker etter at strålebehandlingen er ferdig, altså i begynnelsen av juni en gang. Men nå venter altså første strålekur mandag 24. mars.

Min første tatovering

I prikken i midten er det en enda mindre prikk

fikk jeg på bursdagen min, den 6. mars. Den er en gave fra Helsevesenet. Fra andre fikk jeg bøker, snacks og Flax-lodd. Gaven fra helsevesenet er ikke stor, men sikkert fryktelig dyr. Den består av tre små prikker: en på hver av hoftekammene og en litt nedenfor navlen. Nøyaktig på disse prikkene skal strålene treffe når den delen av behandlingen begynner. Grunnen til at de er tatovert, er at det er veldig viktig at strålene treffer på nøyaktig samme sted hver gang - alle de 25 gangene. Vi kan ikke risikere at de forsvinner i  dusjen, og må tegnes inn på nytt. Så her er det vel også best å holde vekta mens vi holder på? Svulsten lokaliseres ved hjelp av MR- og CT-bilder, og punktene er nå fininnstilt ved hjelp av laserstråler. For sikkerhets skyld er de også markert med spesialtusj rundt, så terapeuten ikke tar feil av strålepunktet og f.eks. en føflekk.

Har fått en foreløpig stråleplan: Fra 24. mars og hver dag (unntatt helligdager) i fem uker skal svulsten bestråles i et par minutter. Et par minutter ? Ja, et par minutter! Derfor er det strålende (pun intended) at vi har en stråleenhet her i Kristiansand. Tenk på de som må reise mange mil for så "lite". De må bo på hotell og kjede livet av seg i ukevis, for å kunne møte opp til en behandling som bare tar et par minutter av dagen.

Bivirkningene fra siste cellegiftdose kom fortere denne gangen, men jeg klager sannelig ikke. Små spor av kvalme og kuldefølsomhet kan nesten ikke nevnes. Ny bivirkning oppdaget: Spiste is til dessert. Den var selvfølgelig kald, men det tenkte jeg ikke over. Så stilte noen meg et spørsmål, og jeg svarte med en usammenhengende rekke vokaler. Ganske vittig for de som hørte på; for meg også for så vidt. Men hadde jeg ikke visst hva som var årsaken, hadde jeg sikkert blitt skremt. Delvis lammelse av tunga, som gikk over på et kvarter. Nå er det bare å få tida til å gå frem til neste - og siste cellegiftkur 17. og 18. mars. Skal gå løs på nye, uleste bøker.

Golf

"Det er nesten umulig å huske hvor tragisk verden er når man spiller golf". Robert Wilson Lynd, irsk forfatter 1879 - 1949.

Derfor må en kreftblogg også ha med noe om det mange oppfatter som verdens kjedeligste spill, mens andre av oss blir hekta første gang vi opplever å treffe ballen. Sitert fra en annen berømt person - Winston Churchill: "Golf er et spill hvor målet er å få en veldig liten ball oppi et veldig lite hull, med våpen som ikke passer til formålet".

Noen ting må du huske hvis du skal begynne med golf:

1. Du må skaffe rare klær, inkludert hodeplagg av typen sixpence e.l.
2. Du må ha kostbart merkevare-utstyr. Helst det samme som Tiger Woods bruker.
3. Du må ha mye penger, for medlemskap i golfklubber er dyrt.
4. Hvis du ikke allerede er en snobb, bør du prøve å bli det - for å passe inn i miljøet.

Gamle herrer med gammelt utstyr

Nei, spøk til side. Alt overstående er feil. Men noen må kanskje overbevise deg om det, og det kan bare gjøres ved at noen drar deg med ut på banen for å prøve. Dette spillet begynner man ikke med "av seg selv", men ofte fordi noen du kjenner driver med det. Det kan være slektninger, venner, naboer. Hvis noe spør deg om å bli med og prøve, bli med og prøv, sier jeg.

Angående punktene ovenfor: På norske golfbaner treffer du folk i alle slags klær, men de er som regel tilpasset formålet. Det du bør kjøpe spesielt, er golfsko. Du står stødigere - og du holder deg tørr på beina i vått gress. Sko får du fra kr. 500,- og oppover. Også her gjelder at det som regel er en sammenheng mellom pris og kvalitet. De fleste golfere bruker dessuten en golfhanske til ca 150,- kr.

Vanlig syn på norske golfbaner

Du får fine køllesett for nybegynnere for under 2.000,- kr. Medlemskap i f.eks. Kristiansand Golfklubb koster for tiden kr. 3.900 pr. år. Er dette dyrt sammenlignet med andre aktiviteter? Medlemskapet på Bjaavann er noe dyrere, men så er det også en 18 hulls bane, som nødvendigvis blir dyrere å drifte. Disse medlemskapene gir fri rett til spill på banen når som helst, altså ingen ekstra avgift for å spille.

Jeg vet veldig lite om hvordan mange av mine medspillere er utenfor golfbanen, men dette sier jeg til alle som gidder å høre på: Jeg har aldri møtt en drittsekk på golfbanen. For alt jeg vet, kan jeg ha spilt med både pyromaner og øksemordere. Men på golfbanen har alle én felles interesse, og alle oppfører seg (noenlunde) likt. For 50 år siden stemte det kanskje at golfspillerne kom fra den velstående del av samfunnet. I dag kommer de fra alle samfunnslag, og alle yrker er representert.

Golf er verdens morsomste - og mest frustrerende spill. I tillegg til gleden (og frustrasjonen, da) ved selve spillet, får du to - fire timers mosjon i frisk luft hver gang du er ute. Det er vitenskapelig bevist at golfspillere lever lenger. Og hvorfor ikke gjøre noe morsomt når du mosjonerer, i stedet for den derre kjedelige jogginga gatelangs.

Praya d'el Rey, sølvkysten Portugal

Dette er årstiden da hjemlige golfbaner som regel er stengt av åpenbare grunner. Derfor er ikke savnet så veldig stort. Men noen av oss er så heldige at vi har anledning til å reise til varmere land og spille golf om vinteren. Dét savnet kjenner jeg litt på akkurat nå.

Mer cellegift; andre kur

Har i dag hatt med meg mesteparten av familien på kreftpoliklinikken under cellegiftbehandlingen. To av sønnene er hjemme for å sjekke at alt går bra med far, så de ble med på poliklinikken for å overvåke cellegiftbehandlingen. Å se på cellegiftbehandling er bare litt mer spennende enn å se på maling som tørker. Pasienten ligger på en seng eller sitter i en lenestol med en veneflon i en av årene på håndbaken. Så henger sykepleieren opp medikamentene sammen med sukker-/saltvann på et stativ, og lar dette renne sakte inn i blodåren gjennom veneflonen. Så skjer det ikke mer før prosessen er ferdig etter ca to timer.  

Det er heldigvis en TV på veggen, så en behøver ikke kjede livet av seg mens en ligger der, men cellegiftbehandling er altså grunnleggende kjedelig.

Dagen startet med blodprøve for å sjekke hvordan jeg tålte den første behandlingen. Antar at de målte mengden hvite blodlegemer. I alle fall fikk jeg klarsignal til nok en runde med full dose. Når dette skrives, ca tre timer etter hjemkomst, kjenner jeg meg litt mer utkjørt enn forrige gang, og litt kvalme er visst også underveis. Får antagelig større føling med bivirkningene denne gangen. Skal skrive mer etter hvert som de dukker opp.

Lengden på håret til han som ligger bak slangene her, har ingen ting med cellegiften å gjøre. Det er bare et dårlig eksperiment hos frisøren. Klarte ikke å stoppe, kan du si - etter å ikke ha klippet håret på flere måneder. Klikk på bildet hvis du vil ha en litt større versjon.

Andre kur, andre dag: Forløp ganske nøyaktig som ved første kur. Fort ekspedert, og så hjem og slappe av.