Haukeland sykehus

Beklager at det har gått lenge siden forrige oppdatering, men det har sammenheng med "følgeskader" etter operasjonen, såvel fysiske som psykiske. Men det er på tide at det skjer endringer her nå. Jeg har tross alt tenkt å spille golf denne sesongen. Da må jeg også kunne blogge litt. Nå skal jeg skrive om oppholdet på Haukeland sykehus.

Jeg ble formelt innlagt fredag 9. januar. Dagen ble brukt til å snakke med de fleste som skulle involveres i operasjon og etterbehandling. Jeg snakket derfor med kirurg, anestesilege, sykepleier og fysioterapeut. Jeg ble i grove trekk informert om anestesi (bedøvelse), urostomi, og hva jeg måtte gjøre og ikke gjøre etter operasjonen; bl.a. unngå å ligge på ryggen de første fire ukene, og unngå å belaste magemusklene de første 4 - 8 uker. Javelja, også jeg som har flatt ryggleie som foretrukket sovestilling.

Lørdag og søndag ble tilbragt på pasienthotellet, avbrutt av småturer til byen. Mandag 12. møtte jeg grytidlig på avdelingen frisk og rask (relativt da, jeg var jo der pga. kreft). Jeg fikk utdelt sykehusklær, se bilde. Rundt 08:15 ble jeg kjørt i seng til operasjonsavdelingen. Der ble jeg flyttet over på et smalt og hardt bord. Anestesilegen la en maske over min nese og munn, og ba meg puste vanlig. Og det er det siste jeg husker fra tiden som frisk og rask.

Før

Etter

Jeg våknet antagelig sent samme kveld - til beskjed om at operasjonen hadde vært vellykket; de hadde tatt ut kreften sammen med en del av skjelettet, urinblære og alt omkringliggende. Der hvor de hadde fjernet ryggvirvler og litt av korsbeinet, hadde de satt tilbake en av de store magemusklene. Fint, tenkte jeg mens jeg lå - på siden - og kjente at jeg nå hadde fått stomi nr. 2, og at jeg ikke hadde følelse i høyre fot. Jeg kunne bevege resten av beinet, men foten hadde jeg ingen kontakt med (og har det fortsatt ikke). Kirurgen hadde på forhånd gjort meg oppmerksom på at jeg kunne få problemer med høyrebeinet etter en sånn operasjon, men lammelser ble aldri nevnt. Det er dessverre sånt som kan skje ved store operasjoner (denne tok 11 timer; 8 på ryggen og 3 på magen). Men det er også håp om tilheling - selv om det kan ta alt fra noen måneder til flere år.

Allerede neste dag ble jeg beordret opp av senga. På sykehus kalles dette for "mobilisering". Opp og gå for å forebygge komplikasjoner, og for å begynne rehabiliteringen så fort som mulig. Ikke så lett når du har en lammelse i høyre fot og tolvogfemti rør og ledninger plassert rundt på kroppen. Men ved hjelp av en sykepleier, en fysioterapeut og en "prekestol" fikk jeg da gått en tur.

Første uke ble litt preget av forflytting mellom sengepost og postoperativ avdeling pga. problemer med smertebehandlingen, men til slutt ble jeg plassert på sengeposten; til og med på enerom. Enerom er ganske eksklusivt på sykehus, så når du havner der, vet du at du enten er veldig syk - eller en av samfunnstoppene... 

Tiden på sengeposten på kirurgisk avdeling husker jeg som en blanding av smerter og ubehag, og fenomenalt hyggelig og profesjonelt personale. Som nevnt hadde jeg forbud mot å ligge på ryggen de fire første ukene. Tenker sykepleierne ble passe lei av å bli "ringt" på for å snu meg over på den andre siden og/eller å gi meg ekstra smertestillende. Men det lot de seg ikke merke med hverken Elisabeth, Siv, Hans, Erik, Cathrine, Bjørg eller alle de andre som jeg ikke husker navnet på. 

Jeg må nevne Siv spesielt, fordi hun antagelig har reddet livet mitt. I begynnelsen av uke nr. to, la Siv merke til at det var noe på et av drenene - som ikke skulle være der.

Øivind og Siv

Alt tydet på at urin lekket ut i bukhulen, og det er ikke bra - for å si det forsiktig. Det ble beordret en hasteoperasjon som jeg naturlig nok ikke husker noe av. Men jeg ble fortalt at den ene urinlederen hadde løsnet fra den kunstige blæren, og måtte sys fast på nytt. Den kunstige blæren kalles for Bricker-blære; oppkalt etter oppfinneren.

Bricker-systemet

For å lage en pålitelig stomi, lager kirurgen en liten blære av en del av tynntarmen. Den lukkes i den ene enden. Urinlederne sys fast til denne blæren. Den andre enden stikkes ut gjennom huden - som stomi. 

Så var det på'n igjen med ny oppvåkning og nye smerter. Men jeg var ganske raskt tilbake på avdelingen. De neste tre ukene gikk unna på et hvis. Ikke minst takket være Tone, som bodde hos en venninne i Bergen, og som kom på besøk nesten hver dag. Hyggelig var det også å få besøk av Marion, Arne og Pål; gode venner som bor i Bergen. Etter hvert fikk jeg også tillatelse til å ligge på ryggen 10-15 minutter av hver time. Det viste seg å ikke være så fantastisk som jeg hadde trodd, antagelig pga. operasjonssåret bak. 

Noe av det siste som skjedde på Haukeland, var rapporten fra patologene. Der sto de forløsende ord: "Frie reseksjonsrender". Det betyr at de har fått med seg all kreften!  Så var det tid for å forlate Haukeland etter å ha ligget der i fire uker. De kunne ikke lenger gjøre noe for meg, og de hadde ikke lenger behov for å følge med på utviklingen. Ble kjørt i ambulanse til Flesland flyplass, hvor det sto en Beechcraft King Air 200 og ventet.

Ambulanseflyet

Det gule flyet fra ambulansetjenesten er spesialinnredet for å ta med bårepasienter. Flyet har bare den døra du kan se på bildet, så det er en spesiell operasjon å få inn pasienter som ikke kan gå. Løsningen er en smal båre som går på en skinne som svinger ut/inn døra.

På vei inn i flyet

  

Vi var to bårepasienter på denne turen. Den andre skulle av i Stavanger, så vi fikk et kort mellomstopp der. Men etter to timer var vi hjemme i Kristiansand. Tone fikk plass på samme fly, helt gratis.

Så ble jeg liggende en uke på kirurgisk avdeling i Kristiansand. Der prøvde de å fete meg opp som best de kunne, fordi jeg hadde mistet 14 kg mens jeg var i Bergen. Min matlyst ble ikke bedre av (middags)maten ved SSH Kristiansand, for den er ikke spennende! Men de anstrengte seg virkelig med frokosten; jeg fikk eggene kokt akkurat slik jeg ba om. Stort mer er det ikke å si om oppholdet ved SSH.