Har begynt å få en del smerter i bekkenområdet. Lege Anniken på kreftsenteret rekvirerte omgående en runde med strålebehandling. Jeg har nå hatt 10 behandlinger som har smertelindring som formål. Jeg vet ikke ennå om det har hatt noen virkning. Det kan ta noen uker før den eventuelt inntreffer. I mellomtiden/i tillegg tar jeg de vanlige morfinpreparatene.
Nå har jeg nesten gitt opp å kjøre bil. Delvis fordi jeg ikke lenger finner noen god sittestilling, delvis fordi jeg enkelte dager har for mye morfin i blodet. Reglene for kjøring med smertestillende medikamenter i systemet ble innskjerpet i fjor. Ved bruk av depottabletter (langtidsvirkende), er det nå 1 - 2 ukers karantenetid før man kan kjøre bil igjen. Ved smertegjennombrudd som gjør at jeg må ta hurtigvirkende i tillegg, må jeg vente minst åtte timer før jeg kan kjøre. Karantenetiden er tilbakelagt for lengst, men ganske ofte må jeg ta noen tilleggsdoser. Selv om jeg ikke føler meg i nærheten av å være ruspåvirket, så virker visst disse legemidlene på de kognitive evnene.
Matlysten svinger. Klarer ikke å holde vekta oppe lenger, men har fått en voldsom sans for Sushi. Dermed er det ikke noe særlig å spare på matbudsjettet selv om jeg spiser lite. Men jeg spiser ikke Sushi hver dag, da.
I morra skal jeg på Kreftsenteret igjen for å få en pose blod. Jeg får nesten dårlig samvittighet. Jeg har selv vært blodgiver i 35 år, og vet at det aldri er nok blodgivere, og aldri nok blod. Jeg føler meg nesten ikke syk nok til å ta i mot de dyrebare dråpene. Men med en blodprosent på 9,9 hadde jeg visst ikke noe valg. Får håpe det hjelper på den verste tretthetsfølelsen.
