Kinesisk hamster

Hva har en kinesisk hamster i en kreftblogg å gjøre? Jeg er i gang med cellegift igjen, denne gangen kombinert med Avastin. Avastin er et antistoff produsert ved hjelp av DNA-teknologi i ovarieceller fra kinesisk hamster (Felleskatalogen). Intet mindre, du - kinesisk hamster må det være.

Kinesisk hamster

Avastin skal hindre at kreftsvulsten lager nye blodårer, og dermed forhindre fortsatt vekst. Slå det opp hvis det er interessant.

Den oppvakte leser vil nå kunne gjette at det ikke blir noen operasjon, mao. at målet om kurerende behandling er gitt opp. Radiumhospitalet har gitt foreløpig muntlig beskjed til sykehuset her om at denne svulsten ikke kan opereres. Detaljene har vi ikke fått ennå, men de er heller ikke så vesentlige lenger. Målet nå er å holde kreften i sjakk, og å lage et best mulig liv med kreft - i stedet for uten.

Tidenes nedtur, kan man si. Det er plutselig blitt mye mer sannsynlig at jeg dør av denne kreften enn av noe annet, og at jeg vil dø "før tiden". På den annen side; utfallet av den skisserte operasjonen var usikkert med tanke på livskvalitet etterpå. Jeg kan leve "mange" år ennå uten operasjon, med relativt bra livskvalitet. Smertene har vi kontroll på  - de kan jeg leve med slik det er nå. Jeg kan kjøre bil (et godt stykke), og jeg kan spille golf (i hvert fall 9 hull). Allmenntilstanden er mange ganger bedre enn for noen få måneder siden. Urinretensjonen er det største problemet. Selv om jeg ordner det på "den nest beste måten" som noen uttrykker det, er det nå et mål å finne ut mer konkret hva dette skyldes, og om det kan gjøres noe med det, f.eks. kirurgisk.

Cellegiftkurer kommer til å bli rutine fremover. Med CT-skanninger innimellom for å kontrollere virkning og utvikling. Slitsomt, og ikke akkurat stimulerende for matlysten. Men skitt au. Disse greiene må jeg bare ta som de kommer. Med litt mer motivasjon kanskje jeg reiser til Portugal igjen i løpet av høsten. Har problemer med å rive meg løs fra den tryggheten som nærhet til norsk sykehus og legevakt representerer.

Bob Dylan

er fortsatt en særing. Han spilte og sang i en og en halv time på Odderøya i Kristiansand uten å si et eneste ord mellom sangene - ikke til publikum og ikke til bandmedlemmene. Og ikke nok med det; Jeg kjente ikke igjen en eneste sang ut fra musikken/melodien.

Bob Dylan 2014

Det var da jeg kjente igjen tekstlinjene, jeg forsto at han faktisk spilte et par av de skikkelig gamle fra 60-åra. Han forandrer på musikkarrangementene hele tida. Å høre på plate, og så å høre samme sang på konsert, er to vidt forskjellige opplevelser. Men samma det. Nå har jeg også sett Bob Dylan live, og det var verdt penga. Musikken er veldig annerledes i forhold til det han fremførte på 60-tallet, men det gjør ikke noe. For dette svingte det av. For oss oldtimere er det spesielt å se publikum danse swing til Bob Dylans musikk.

Bob Dylan 1960

Kan tenke meg at puristene spydde, hvis de i det hele tatt var der. I 1965 ble han pepet ut for å ha byttet ut den akustiske gitaren med en elektrisk. De folka skulle ha hørt ham nå. Noen spydde i hvert fall, men det kan ha vært av andre grunner. Her var det nemlig mange ungdommer på festival, åpenbart uten noe forhold til artisten på scenen. Mannen er nå 73 år, og reiste videre til Sverige på sin "Never Ending Tour" - som begynte i 1988.

Så var det Adam og Paradis - igjen

Jeg har brukt floskelen om Adam i Paradis tidligere i denne prosessen. Gode nyheter og opplevelser skal liksom hele tiden balanseres av dårlige. Så også denne gangen. Kanskje ikke spesielt dårlige, men dårligere enn det jeg hadde håpet etter CT-bildene. CT-bildene var jo fine; de viste at det ikke var metastaser (spredning), og at tumoren hadde krympet. MR-bildene viste mer nøyaktig at svulsten har krympet, men bare foran. Den har trukket seg litt tilbake fra blæreområdet, men har ikke krympet der den sitter fast, nemlig i korsbenet.

Det betyr at en eventuell operasjon ikke bare kan skrape vekk svulsten og bløtvev rundt, men må også ta med seg korsbenet. Og tar du korsbenet, så forsvinner også halebenet, for de henger sammen nederst i ryggsøylen. Da er vi inne i en stooor operasjon - for ikke å snakke om virkningene etterpå. Alternativet til operasjon er jo sånn at det er uaktuelt å overveie hvorvidt jeg skal opereres eller ikke. Spørsmålet er mer om kirurgene vil gå løs på dette.

Når dette skrives, har Radiumhospitalet ennå ikke uttalt seg om operasjonen. De har antagelig ikke sett bildene ennå. De lokale spesialistene virker likevel nokså sikre på at det blir operasjon, siden prognosen er god, og da om to-tre uker.  Derfor kjører vi igang med ny cellegiftkur på mandag, for å gjøre noe mens vi venter, som de sier. Erfaringene fra forrige cellegiftkur er ikke dårligere enn at jeg ikke har noen spesiell mening om det. Må vel avstå fra å spise is, og å drikke kalde drikker de første dagene.Kvalm kommer jeg vel også til å bli, men skitt au.