Det lysnet i skogen,

"da ilte jeg frem" heter det i diktet til Jørgen Moe. Jeg iler vel ikke akkurat frem, men jeg har nå sett noe av lyset i skogen. Er tilbake fra Haukeland sykehus hvor jeg har fått gjort den før omtalte PET/CT-scan. Ved spredning av kreftceller til lymfesystemet, vil det radioaktive materialet i kroppen lyse som et flipperspill; men hos meg lyste det bare ett sted: i svulsten i bekkenet. Og det betyr at det ikke finnes spredning. Vanlige MR- og CT-bilder vil ikke kunne avsløre kreftceller i f.eks. lymfesystemet. Det er det bare PET som kan. Hadde det vært kreftceller i lymfesystemet (eller andre steder), ville det ha vært fåfengt med operasjon. Kreften ville bare ha dukket opp et annet sted etter en stund.

Kirurgen mente at en så ung og sprek mann (i denne sammenheng regnes jeg som ung, gitt) absolutt burde ta sjansen på å få bort alt - ved en temmelig radikal operasjon. Alt i bekkenet må bort: Korsbenet, de to nederste ryggvirvlene, urinblære og prostata. I tillegg tar de en av magemusklene og plasserer der korsbenet har vært, for å gjenopprette noe stabilitet - og legger inn et nett foran for å holde ting på plass i  buken. Så lager de urostomi - sånn at jeg da vil ha stomi på begge sider. Det er faktisk det minste problemet. Blæra er allerede så affisert av dette, at en stomi vil være en klar forbedring.

Dette er svære greier! Operasjonen kommer til å ta hele dagen, og det er tre forskjellige kirurgispesialiteter i sving; gastro, ortpedisk og plastisk. Det er ett lite usikkerhetsmoment ennå, og det er hvor høyt oppe i bekkenet strekker denne svulsten seg? Ut fra de bildene som foreligger i dag, ser alt "bra" ut. Hvis kirurgene finner ut at svulsten er vokst inn også i virvler høyere opp, opererer de ikke fordi følgeskadene blir for store. Derfor skal det tas nye MR-bilder når operasjonstidspunktet nærmer seg.

Og fremtidsutsiktene? Ganske lyse, mener kirurgen - i hvert fall i forhold til alternativet. De fire første ukene vil bli vonde og vanskelige, men så kan jeg begynne å lære å gå igjen uten hjelpemidler. Etter hvert skal jeg kunne få tilbake noe som kan ligne på en normal gangfunksjon. Må kanskje legge om golfsvingen, men den vil aldri bli perfekt likevel - så det skal gå fint.

Skal jeg så gjøre dette, da? Alternativet er ganske dunkelt, sier kirurgen. Cellegift virker bare såå lenge. Så er svulsten blitt immun, og vi må prøve ny cellegift. Så slutter svulten å reagere også på den, og sånn holder det på til alt er oppbrukt - og svulsten begynner å vokse igjen.

Nå er det i alle fall tilbake til hverdag og cellegiftbehandling for meg. Så skal Haukeland og Radiumhospitalet snakke sammen, og kanskje begynne å planlegge operasjon til vinteren/våren. Og jeg ser det vel sånn nå, at denne operasjonen er ganske aktuell.