"Alle" som får kreft, skriver blogg nå for tiden. Jeg vil selvsagt ikke være dårligere. Dette er en fin måte å få ut litt frustrasjon på, og en effektiv måte å informere om utviklingen til de som måtte være interessert. Jeg skal begynne med et par spark til legestanden. Jeg har hatt fire fastleger de siste 10 årene, og to av dem har gått rett i baret.
Hvorfor leser ikke fastleger de nasjonale retningslinjer for hvordan symptomer på kreft skal behandles? Selv har jeg nå antagelig fått forsinket kreftdiagnose for annen gang - med en annen fastlege enn første gang. Og denne gangen er ekstra bitter, fordi den er et residiv av en kreft jeg aldri hadde fått, dersom en tidligere fastlege hadde gjort jobben sin. I tillegg kan jeg nesten daglig lese i avisene om leger som får reprimander (som regel et lite klaps på hånden) for å overse helt åpenbare symptomer. Resultatet er langvarig feilbehandling, forsinket diagnose, og ikke sjelden ender det med mye smerter og for tidlig død.
Vi har så stor respekt for legestanden, og vi aksepterer lett at leger har høy inntekt - fordi de redder livene våre når vi er syke. Eller gjør de det? Snarere det motsatte, vil noen av oss si. "Dette er hemoroider, dette gjør vi ikke noe med", sa legen til meg i 2003 - tilsynelatende uten tanke på at også folk med hemoroider kan få endetarmskreft. Fire år senere var katastrofen et faktum. Det legen hadde oppfattet som hemoroide, viste seg å være en polypp - som fordi den fikk stå i fred, vokste seg stor, og etter hvert full av kreftceller. Hadde jeg blitt henvist til spesialisthelsetjenesten fire år tidligere, hadde dette vært en polypp uten kreft, enkel å fjerne. Som rådgivende kirurg hos Norsk Pasientskadeerstatning uttrykte det: "Hadde denne pasienten blitt behandlet etter retningslinjene, hadde han aldri fått kreft".
Så ble det stor operasjon i mars 2007, kalt TME . Har levd relativt greit med stomi siden. Søkte pasientskadeerstatning. Ikke fordi det var særlig mye penger å hente, men for å henge bjella på katten, dvs. fastlegen. Som antydet ovenfor, var erstatningssaken nokså åpenbar.
I mars 2013 begynte jeg å kjenne uforklarlige, plutselig stikkende smerter i det området der det bakre operasjonsarret sitter. Forklarte dette til fastlegen (dvs. vikaren) i tillegg til symptomer på hyppig vannlating. Legen konsentrerte seg om vannlatingen - henviste etter hvert til urolog, og forklarte smertene med mulig arrvevsproblematikk. Urologisk poliklinikk kunne tilby time ca åtte måneder senere. (Ikke særlig tillitvekkende; kan de i det hele tatt ha fått med seg min forhistorie?) Jeg var kanskje ikke intens nok i å minne om forhistorien, men så er det vel heller ikke pasientens oppgave å belære legen på legens felt. I alle fall ble lite gjort før jeg insisterte på å bli henvist videre. Og da var smertene så sterke at det var problematisk å sitte. Da var det gått åtte måneder siden første legebesøk. Urologen skjønte fort at det ikke var noe galt med urinveiene, så det ble gjort en CT ganske omgående. Den viste en "forandring" på ca 6 cm i diameter innenfor halebenet. MR og biopsi bekreftet mistanken; lokalt residiv av kreften fra sju år tilbake.
Det første jeg tenkte var ikke "Herregud-jeg-kommer-til-å-dø" - som faktisk er et reelt alternativt utfall her. Nei, første tanken var: "Må Faen ta fastlegen". Det som er sikkert, er at jeg kunne ha vært spart for et halvt år med smerter hvis fastlegen hadde henvist meg videre - om ikke med en gang, så i hvert fall etter "første purring". Det som er mer usikkert, er hvor mye svulsten har vokst i løpet av 8-måneders perioden. Slik den ser ut i dag, er den ikke operabel. Men den kan bli det! I følge Radiumhospitalets bestilling til Sørlandet Sykehus Kristiansand, skal jeg først gjennom en kraftig kur med cellegift. Deretter er det planlagt en femukers runde med strålebehandling - hver dag, untatt helgene! Siste steg er operasjon på Radiumhospitalet.
Skal tenke meg om litt, og snakke litt med spesialistene før jeg vurderer å søke pasientskadeerstatning på nytt. Uansett synes jeg dette er for jævlig, med tanke på de smertene jeg har hatt. Skikkelig for jævlig vil det jo være hvis det viser seg at svulsten er for stor for operasjon, og at den kunne vært tatt hvis jeg hadde kommet et halvt år tidligere. I så fall får fastlegen noe å svare for. NB - ikke han jeg har nå; han har ingen ting med overstående å gjøre, bortsett fra at han får tilsendt alle opplysninger om hva som foregår.
Har begynt cellegiftbehandlingen, men vet foreløpig ikke hvor vellykket den kan ha vært. Skal skrive om det senere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar