Siste kur med cellegift

Innledningsvis skal jeg snakke litt om et ord jeg lærte den første dagen på barneskolen; Kateter. Kateteret er liksom lærerens "pult" i skolesammenheng. I helsesammenheng har ordet en helt annen betydning. Det er et instrument for å avhjelpe urinretensjon, som også kan beskrives som: Et silikonrør som noen stikker opp der du veit - for å sikre at urinen kommer seg ut. Noen av leserne har opplevd å ha kateter selv, og vet hvordan det er. Til andre: Hvis du synes det høres ubehagelig ut, så stemmer det bra. Det er ubehagelig å få det satt inn, men bare ubehagelig - ikke direkte vondt, og det går fort når det blir satt inn av kyndige personer. Det mest ubehagelige er å gå rundt med det i hverdagen. Du klarer liksom aldri å glemme at du har noe som henger ut der du helst vil slippe å se noe som henger ut. Kateteret er selvsagt koblet til en pose, som samler opp varene.

Jeg har nå gått med såkalt permanent kateter siden første juledag fordi urinstrømmen av en da ukjent årsak, stoppet opp. Har hatt en del "moro" med det. Kateter har en lei tendens til å gå tett (inne i blæra) når det har sittet der en stund. Ved hjelp av en skylleflaske med rent vann, så er det vanligvis en smal sak å åpne det igjen. Men har det først gått tett én gang, er det bare å vente på neste. Til slutt klarer ikke heimens egen kreftsykepleier eller legevaktspersonalet å åpne det igjen. Da er det ut med det gamle, og inn med et nytt. Har bytta fem ganger i perioden.

Men nå kommer grunnen til at jeg skriver dette i dag. Ingen på sykehuset kunne svare tydelig på hvorfor jeg fortsatt gikk med kateter. Det ble derfor besluttet å fjerne det, og prøve å gjøre tingene på den naturlige måten. Skikkelig merkedag! Skulle ha gått rett på golfbanen, hadde det ikke vært for at den er stengt, og at jeg er helt punch etter cellegiftbehandlingen. Men dagens absolutte høydepunkt var likevel å komme ut fra toalettet med urin i en plastkopp, og bli møtt av én lege og fire sykepleiere som klappa og hoia ved synet. Det skal så lite til å glede personalet på et sykehus...

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Omtrent 24 timer denne gangen. Måtte få noen til å scanne blæra i forbindelse med den siste cellegiftbehandlingen, fordi mengden som kom på naturlig vis, ble mindre og mindre. Og mine antagelser stemte jo. Scanneren viste at det var nesten en liter igjen der inne. Inn med nytt kateter. Det 6. i rekken. Jaja. Er jo blitt vant til det, og har ikke mistet håpet om at dette røret skal ut for godt underveis i behandlingen.

Siste kur med cellegift er nå ferdig. Det er ingen tvil om at min allmenntilstand er blitt bedre i løpet av disse fem ukene. En endelig evaluering av hele denne behandlingen, skal ikke skje før ca seks uker etter at strålebehandlingen er ferdig, altså i begynnelsen av juni en gang. Men nå venter altså første strålekur mandag 24. mars.